Denne langnovellen var opprinnelig tenkt som del av bokprosjektet Jeg, en sikkerhetskopi, sammen med kyberpønk-langnovellen «Kalles kopier» og skuespillet Terranova – et velferdsprogram. Etter at jeg sammen med forlaget heller falt ned på å utgi Kalles kopier solo, vurderte jeg lenge (å jobbe for) et liknende opplegg for «Trojansk hest», en språkeksperimentell fortelling inspirert av klassisk heroisk SF-dramatikk. Men hvorfor springe over bekken etter vann, over Nova etter dansende stjerner? Novellen kommer naturligvis til sin beste rett i just dette nettmagasinet, i upåklagelig selskap med de mange fantastiske skjønnlitterære bidragene vi har hatt æren av å utgi siden oppstarten i desember 2022.
Redaktøren (jeg) må klype meg i kybernetikken når jeg tenker på kvaliteten over det vi har publisert disse årene. Mens forfatteren BB blir inspirert til å skrive (mer, nytt, bedre)!
Med det ønsker redaksjonen alle våre lesere god jul, godt nyttår, og (i det hele tatt) gode greier framover! I lesningen er vi alle sammenkoblet, infisert av hverandres uslåelige datavirus (?)…
Bjarne Benjaminsen
Trojansk hest
0 [… → Sensorisk input → Kognisjon]
0.0
…
0.1
…
…
…
0.2
Spytt renner fra den åpne munnen min, varmt mot hudplaten nedetter kinnet. Idet jeg svelger, smaker det surt. Spyttet er klebrig mot ganen. Er det gått hull på en oljeåre?
Ingen tilstandsrapport aktiverer skjermbildet. Alt er mørkt.
Men jeg tenker, ergo lever jeg! Jeg er ikke utkoblet. Kroppsmaskineriet arbeider for å sette meg i stand igjen.
Jeg skal!
reise meg
…
skal! …
skal!
1
1
0
1
1 [Kognisjon → Sensorisk input → Minnekrets → Sensorisk input]
1.0
Hjernen må ha vært koblet ut en stund?
Jeg vet ikke hvor jeg er. [Alt er mørkt.] Vet ikke hvor mye tid som passerer. [Alt er stille.] Lytt likevel! Har jeg kontakt med omverdenen?
Jeg har:
- følelse i hudplaten på kinnet
- smakssansen intakt.
Hva mer?
Jeg kjenner en vag smerte et sted i kroppsmaskineriet. Sitter den i
- brystet?
- armen?
- det høyre beinet?
Prosessoren sender nevrale impulser til biohjernen. Kretsene arbeider for å koble seg sammen: 0x 00x 1. Jeg vet [fortsatt] ikke hvor lang tid det tar.
…
Stol på at prosessoren kjører de riktige programmene. Ikke uroe seg. Konsentrer, gjenopprett, til stede bare her og nå [la prosessoren bestemme, kroppsmaskineriet jobbe, cellene suge til seg energi …]. Forbli profesjonell!
1.1
Jeg vet ikke om det er dag eller natt utenfor, om jeg befinner meg i sola eller nede i en mørk kjeller. Vet ikke hvor mye lys sensorene registrerer, hvor mye energi jeg får tilført. Det kan være snakk om minutter [eller timer, eller døgn] før jeg er operasjonell igjen. Minnekretsene fungerer ikke optimalt, jeg klarer ikke hente fram annet enn helt grunnleggende operativ programvare.
…
Kan ikke huske, vet ikke hva som skjedde sist. Intet hendelsesforløp å analysere. Kroppsmaskineriet arbeider, cellene er virksomme. Prosessoren går. Jeg tenker, jeg er, jeg lever, jeg kjenner en vag smerte.
Sterkere nå …
Sakte gjenvinner jeg følelsen i det biologiske vevet. Mennesket i meg – mer enn bare hjerne.
…
Takk Kyberos! [Uten nervesystemet kan ikke hjernen opprettholde kontroll over maskineriet.]
Jeg skal!
finne meg selv igjen, jeg skal!
huske
huske
huske
000100101010111101111111111
1.2
Ja!
Jeg er Kraftmannsen! Jeg skal reise meg igjen! Jeg husker …
Jeg er klar!
snart
Jeg er klar!
snart
Jeg skal reise meg!
snart
Jeg skal huske!
Snurr kretser! Kom igjen!
Hei! Hu og hei og hopp! Hei!
[Hu og hei og hopp! Hei!
[[Hu og hei og hopp! Hei!]]
Husker du? Husker jeg? Hvem er jeg, hvor har jeg lagt bort meg?
Nei …
Her er så mørkt, så alene, så smaken av maskinolje.
Hvem er jeg, hvor er jeg? Hvor har du gjemt deg? KRAFTMANNSEN!
1.3
En strømkrets slår seg på, jeg får nervekontakt med den venstre armen. Den presser mot bakken. Overkroppen min hever seg. Sylindrene banker i brystkassa.
Det er godt. [Sentrale biologiske og maskinelle funksjoner er intakte.] Jeg visste det! Snart er jeg tilbake i operativ stand.
Jeg får stabilisert meg i sittende stilling.
[Fortsatt ingen tilstandsrapport.]
Fingrene mine fikler med visiret på hjelmen.
Jeg får synet tilbake.
2 [Sensorisk input → Minnekrets]
2.0
Jeg ser … [Hold ut. Funksjonaliser. Ikke la smerten ta over nevrosignalene.]
Infra-mottakerne er tilbake. Og radarsansen fungerer. Jeg har en omverden å forholde meg til. Inntrykk å ta til meg.
Kroppsmaskineriet banker, jeg pulserer.
Hvor er jeg?
2.1
Høyt over verden, jeg sitter på en bjelke. Langt der nede brer et bylandskap seg utover. Mørkt. [Natt?]. Ingen lys fra byen under, bare de kantede formene av bygningene. [Uregelmessige.]
Ikke bygninger: Ruiner.
Jeg befinner meg altså over en ruinby. På en slags stålkonstruksjon. I stummende mørke. [Situasjonen er ikke gjenkjennelig. Ingen holdepunkt i omverdenen understøtter hukommelsesprogrammene mine.]
Hvor langt over bakken befinner jeg meg? [Jeg kan ikke si med sikkerhet. En feil i radartilkoblingen?]
Tegn til liv? [Noen bevegelser i det fjerne? Fugler?]
Hva gjør jeg her?
Antydningen av et minne … husker ikke … kom igjen …
Jeg er KRAFTMANNSEN! Jeg LEVER! Jeg skal VITE hva jeg gjør på dette stedet! Jeg skal være OPERATIV!
SMERTEN tilbake. Voldsom i HØYRE ARM. [Jeg sitter oppreist nå, trenger ikke lenger støtte meg til venstre arm. Klemmer med venstre hånd om høyrearmen, for å fortrenge pinen.]
Nei … [høyre arm er ikke der.] Jeg ser … [Den er borte. Revet av ved skulderen. Blod og olje har klumpet seg rundt såret.]
SMERTE!
[Som et størknet krater.]
SMERTE!
[Jeg ser nedover min egen kroppsmaskin. Den er dekket av rødt blod som fortsatt lyser opp i infrasynet. Jeg hører kretsene surre.]
SMERTE!
[Maskineriet arbeider for fullt …]
SMERTE!
0
11
0
0
2.2
Smerten er under kontroll igjen, forstyrrer ikke tenkeevnen.
Jeg er operativ.
De fjerne fuglene virker større, har de kurs i min retning? Jeg får ikke inn en eneste måling fra radarsansen. Men infrasynet registrerer kroppsvarme, utvilsomt er det [delvis?] biologisk liv jeg observerer.
Jeg befinner meg nesten i toppen av tårnet, bare ei ca. fire meters lang metallstang går enda høyere opp. Helt øverst i stanga vaier en ballong [vindmåler?].
Hvorfor er det så mørkt overalt? [Ingen hjelp hos minnekretsene.]
Hva gjør jeg her? [Jeg husker ikke …]
jeg husker ikke …
[jeg husker …
[et oppdrag …]]
jeg har et oppdrag …
jeg må gjenfinne det …
[fuglene …]
prosessoren skal ha kontroll på oppdraget …
[OPPDRAGET]
det må være her …
nærmere …
oppdraget
[skal være kodet inn i
selve sentralnervesystemet mitt]
OPPDRAGET
De kommer!
Tilstandsrapporten lyser opp på netthinneskjermen. Jeg husker nøyaktig hva jeg gjør og hvorfor jeg er her – akkurat idet de kybernetiske flyvedronene når fram og slipper bombene sine over meg.
3 [Minnekrets → Aksjonsradius → Minnekrets]
3.0
TILSTANDSRAPPORT:
KYBERNETISK ORGANISME KR. AFT [MANN.SEN], AGENT-MODELL 246
BIOLOGISK KAPABILITET: 70 % [RESTITUERT FRA 40 % SISTE DØGN]
MASKINELL KAPABILITET: 50 % [HÅNDTERBART]
KYBER-SYNAPTISK TILSTAND: KRITISK, FARE FOR KORTSLUTNING
TID SIDEN FORRIGE RAPPORT: IKKE STADFESTET [SENSORDATA NULLSTILLET: AVVENTER NY INPUT]
OPPDRAG: MAXIMUM PRIORITET: IKKE FULLFØRT
3.1
Jeg er KRAFTMANNSEN, modell 246: Maksimal menneske-maskin: Spesialagent med egendefinerte virksomhetskretser.
[På egenhånd om OPPDRAGET].
Krafmann Kraftmannsen: Kyberasjonens håp, designet for heltemot, verdensordenens siste sjanse bak den barbariske fiendens innerste skanse.
3.2
Selvbevisstheten er momentan, tilstandsrapporten er forstått og systematisert på et mikrosekund, hyperlenkene i det synaptiske nettverket mitt opprettes umiddelbart. Mellom forståelse og handling gis ingen forsinkelse.
Jeg ruller av bjelken jeg sitter på, samtidig som jeg sparker fra med det beinet som fortsatt fungerer [det høyre]. I fritt fall, med luft rundt meg til alle kanter, får jeg den telekinetiske kontrollen til å fungere. Mikrobombene fra flyvedronene eksploderer bak meg. Metallsplinter fra metalltårnet farer gjennom lufta. Jeg forblir uskadd bak kraftfeltet.
Den telekinetiske motkraften krever energi, dermed skrur kraftfeltet seg brått av like etter. Jeg er uten telekinese, flere kilometer over bakken. I tyngdekraftens vold.
Nødløsningen er rakettmotoren bak, som nå er begynt å virke. Kroppsmaskinen skyter fart oppover, jeg er et glødende missil. Flyvedronene har imens registrert at jeg fortsatt er virksom. De vender for å ta meg igjen. Jeg er høyere oppe enn dem, for øyeblikket trygg for bombene deres.
Det er fem av dem. Jeg sikter inn lasersynet mot den nærmeste, for å grille den som en kylling. Men nei, jeg mangler energi til å skyte laser. Det er for mørkt til at solcellene kan tilføre noe. Jeg har bare hva batteriene kan avse. Skal jeg bruke lasersynet, må jeg finne en måte å spare energi på, og det fort.
En metallbjelke farer nedover mot meg, jeg griper den med venstre hånd [den eneste hånda jeg har]. [Hvor kommer bjelken fra? Forklaring: Eksplosjonene har slynget toppen av tårnkonstruksjonen oppover, deretter har gravitasjonen tynget den nedover igjen.] Den røde vindmåleren er uskadd, den fanger luft som en fallskjerm og bremser bjelkens styrt mot jorda.
Jeg røsker over tauene som binder ballongen til metallkonstruksjonen. Bjelken vinner fart og raser videre ned – men fallskjermen er nå min, jeg daler trygt mot bakken. Dermed kan jeg slå av rakettmotoren.
I det samme når en av flyvedronene bort til meg, den likner en metallisk gribb. Jeg griper om halsen dens og klemmer til: Det holder til å sette den ut av funksjon. Den biologiske komponenten av dronen skriker ut, smerteropet lyder nesten mer menneskelig enn dyrisk.
Innen hånda mi har sluppet taket om kybergribben, er laseren i øynene mine koblet inn. Den signalrøde strålen kutter gjennom svart natt og dreper én – skrik! – så to – skrik! – og tre – skrik! – flere avskyelige flyvedroner.
Dermed er bare to fiendtlige fugleobjekter tilbake. Uten radarsansen må jeg stole på øynene for å lokalisere dem. Infra-nervene har vært frakoblet i de kjappe øyeblikkene laseren var på. Jeg dreier hodet 180 grader, uten å få øye på dronene. Jeg kikker ned – og får se den ene komme imot meg i angrepspositur. Jeg prøver lasersynet enda en gang, men energireservene holder ikke. Jeg sparker kybergribben over nebbet, så nakken knekker: – Skrik!
Den siste gribben er over meg i lufta, jeg merker ei bombe legge seg på ballongduken. [Ballongen har myknet bombas fall, slik at den ikke har gått av]. Eksplosjonen kan inntreffe når som helst! Derfor slipper jeg taket, og faller
faller
faller
kjenner suget i brystkassa
omgitt av mørke
BOMBA GÅR AV
høyt over meg
jeg er uskadd
faller videre
akselererer
mens prosessoren kjører
[HUKOMMELSEN]
hukommelsen
…
hukommelsen …
4 [Minnekrets → Sosialt output]
4.0
Jeg husker
jeg vet hvem jeg er
hvem jeg var
hvorfor jeg er
her
jeg husker
tenker forstår
jeg er
jeg er Kraftmannsen
AGENT-MODELL
jeg husker
tilbake
[hvordan mor felte en enslig tåre
under tilkoblingen min,
[den gangen kroppsmaskinen ble operativ for første gang. Hele familien var der. Far med findressen på, ubekvem under den stive skjorta. Mor hadde satt opp håret. De pudrede kinnene hennes skinte i lyset fra respakodex-maskinen. Jeg husker … jeg tok meg i å tenke hun kunne ha trengt et ansiktsløft … helt til hun felte den tåren …]
tåren]
faller
jeg er Kraftmannsen
jeg husker
[hvor stolt hun var
mor
og far
[og den vesle piken … hadde jeg ikke en lillesøster, også?]]
En gang var jeg et ordinært biologisk guttebarn. Med et annet navn enn i dag. Jeg het …
Hukommelsen søker bakover, innover. Finner bare vage minner. [Et par motorsko … En lekesoldat? … Venner?]
Nei …
Hvorfor husker jeg ikke lenger barndomsvennene mine?
[Lekeroboten tok av seg hjelmen og sang for oss … Fare fare krigsmann, døden skal du lide …]
Hjelmen …
[Jeg hadde hjelm på da jeg steg opp av respakodex-maskinen, ferdigprogrammert til mitt aller første oppdrag. Far og mor var så stolte. Mor felte en tåre, den falt mot gulvet. Jeg hørte den, så den. Registrerte den tydelig med mitt forsterkede kybernetiske sanseapparat.]
Kyborg Kraftmannsen. Jeg ble valgt ut til å tjene Kyberasjonen.
Hvorfor det, hvorfor akkurat meg? [En god hjerne, en sterk livsholdning. Et overlevelsesinstinkt av de sjeldne, sa kaptein Kodemus i velkomsttalen.]]
KRAFTMANNSEN
JEG HAR ET OPPDRAG Å UTFØRE
[Jeg var ikke noe vanlig barn, nei
jeg husker
mor
far
lillesøster?
husker
vagt
forventningsfulle blikk …]
Jeg overlever,
derfor er jeg.
…
[den dagen ved akademiet, opp av respakodex-maskinen
maskinstyrke i alle lemmer, klar til OPPDRAG med KODESKIPET
så lenge siden …]
KODESKIPET!
KAPTEIN KODEMUS!
SINGLADI!
JA
JEG ER I LIVE
KAN DERE HØRE MEG?
JEG ER!
JEG ER!
JEG,
KRAFTMANNSEN KYBORG KROPPSMASKIN!
5 [Sosialt output → Sosialt input]
5.0
faller
tenker
[analyserer
[må komme meg ut av situasjonen]]
5.1
Da, plutselig, skjer det noe i mobildatamodulen min:
MOTTATT: NEVROFIL FRA KAPTEIN KODEMUS
PRIORITET: XXXX
Et optisk-nevrokalisk signal av uvanlig styrke. En fil fra kapteinen!
På et mikrosekund har hjernen min hentet dataene fram i bevisstheten. Dette
skjer på KODESKIPET
AKKURAT NÅ [FORSINKELSE PÅ SIGNAL: MAX. 2 SEKUNDER]
5.2
– Jeg får inn noe!
«Sprekstjerten» Singladi tok seg til øret, med langfingeren pekende opp som en antenne for å forsterke signalet. De elektriske øynene hennes skinte ivrige da hun snudde seg mot kaptein Kodemus og spurte:
– Kjenner du det også? Har du ham inne?
Kaptein Kodemus, en kortvokst agent med firskårne trekk og stealth-teknologiske kyberkomponenter, presset hånda dirrende mot hjelmen. Fingrene sprikte i grådig forventning. Men nei:
– Jeg har ingenting, sa han. – Ingen kontakt overhodet.
Singladis kroppsmaskin sto spent som en mast, hun bevegde langfingeren sakte fram og tilbake. Det elektriske lyset fra neglen hennes tegnet en halvmåne. De to kyborgenes kroppslykter var de eneste lyskildene i det mørke rommet. Utenfor de store glassveggene var det natt.
– Joda, signalet er mikroskopisk, men det er utvilsomt ham. Kraftmann er i live!
Singladis organiske brystparti hevet og senket seg, Kodemus kunne høre pusten hennes, heftigere og heftigere. Så perfekt hun var skrudd sammen. De organiske partiene sto fram mellom de strømlinjeformede metallkomponentene.
For en modell!
Kapteinens prosessor satte inn en ekstra omdreining, idet den tok kontroll over de primitive, biologiske hjernefunksjonene hans. Det kjentes som et slags støt i sinnet. Som om tida fikk seg et hakk, idet han ble rykket tilbake i sin profesjonelle tilstedeværelse.
– Hvor er han, Sprekstjerten? hørte han seg selv si. – Er oppdraget utført?
Singladi hysjet på ham. Øynene hennes var vidåpne, de bulet som parabolkupler.
Eller snarere som noe mer … organisk … Svetteperler, eller bloddråper?
Kaptein Kodemus ristet på hodet. «Profesjonell!» minnet han seg på. «Forbli profesjonell, din hormonelle biobajas!»
Armhårene hans reiste seg idet Singladi rørte ham ved håndleddet. Øynene hennes var våte.
– Jeg mistet ham igjen.
«Profesjonell!» ville Kodemus rope ut. «Jeg er profesjonell!»
– Han mister energi, kaptein, sa Sprekstjerten. – Kraftmann må være alvorlig såret.
Kapteinen så inn i de gråtende øynene til Singladi, han kjente det vrengte seg i brystet. Men han hadde ingen kontakt med Kraftmannsen, han heller.
«Jeg er øverste befal på Kodeskipet!» tenkte han. «Jeg må berge situasjonen!»
Kaptein Kodemus merket desperasjonen trenge opp gjennom kroppsmaskinen. Det kjentes som om han sprang lekk fra alle ledninger på en gang, som om olje og nevrokalier sprutet ut av øyne, ører, stikkontakter. Kapteinen tålte ikke å se «Sprekstjerten» Singladi slik, spent ut som en streng mot løytnant Kraftmannsen. Han formelig eksploderte innenfra – idet optisk-nevrokalisk innsideinformasjon fra hans egen prosessor strømmet ut i verden som elektromagnetiske koder.
«Hva holder jeg på med nå?» tenkte kapteinen. «Dette er ikke signalisering etter protokollen.»
Ja, hvorfor sendte kaptein Kodemus følelseslivet sitt usensurert ut i eteren på denne måten? Hjalp det ham å nå gjennom til agent Kraftmannsen? Var det mer effektivt enn et ordinært elektrosignal?
«Er jeg programmert til å reagere slik i en krisesituasjon som denne?» tenkte kapteinen.
Prosessoren ga ham intet tilfredsstillende svar. Biohjernen forsøkte å resonnere på egen hånd:
«En utladning av oppdemmet frustrasjon? Utløst av frykten for den umiddelbare framtid?»
Kaptein Kodemus ristet på hodet.
«Profesjonell!» tenkte han med seg selv. «Forhold deg profesjonell!»
SIGNAL BRUTT
—————
6 [Sosialt input → Integrert informasjon]
6.0
Hukommelsesmodulene kjører,
jeg husker
barndommen er en tåke
som røyken fra respakodex-maskinen
da jeg steg opp
enhetlig
ergo værende
én
01 mann,
01 besluttsomhet,
01 synaptisk kodex.
6.1
Jeg steg opp av barndommen, som en ny og forbedret utgave av meg selv. En ferdigmodulert kybernetisk organisme klar til å tjene Kyberasjonen. Mor gråt en tåre. Lillesøster var der også. En spedbygget pike, et uskarpt minne. Det var siste gang jeg så henne.
Fem dager etter at jeg var steget ut av respakodex-maskinen, tenkte jeg ikke lenger på mors tåre, ikke på fars stive skjorte. Eller på lillesøsters store øyne.
Kodetroppen til kaptein Kodemus var min nye familie.
7 [Integrert informasjon → Målstyring]
7.0
Bakken kommer faretruende nærmere. Kraftfeltet er ute av funksjon. Raketten bak virker ikke. Energireservene er nesten brukt opp.
[Hvor blir sola av?]
Jeg snur meg rundt i lufta – slik at jeg faller med ryggen ned, stirrende infrarødt opp mot den kullsvarte himmelen. [Hvorfor så mørkt?]
Den siste kybergribben har tatt innpå meg. Den svever fem meter over, klar til å slippe en ny bombe. Men jeg har flere triks under hudplatene!
Jeg skyter ut en krokvaier fra nesa mi. Vaiermekanismen er rent mekanisk, den krever ingenting av batteriet. Kroken spidder kybergribben, og trenger ut gjennom ryggen dens [hvor den fester seg]. Gribben skriker. [Den har en biologisk komponent akkurat som meg selv.]
Uhyggelig.
Jeg ignorerer det kroppslig-etiske ubehaget, fortrenger den selv-identifiserende systemtenkningen bakover i kodematrisen. Overlevelsesinstinktet må tillates full synaptisk konvergens med prosessoren.
Ved å vri kroppsmaskinen, samtidig som jeg drar hardt i vaieren, oppnår jeg å bevege meg i loddrett bue rundt flyvedronen. Idet jeg befinner meg like over gribben, griper jeg tak om nakken dens.
Fuglen er nå ledet av overlevelsesinstinktet [akkurat som meg]. Den flakser vilt med de mekaniske vingene [og bremser fallet vårt betraktelig]. Fra å falle mot den visse død, er jeg nå i en situasjon hvor overlevelse har en viss sannsynlighet [mitt begrensede apparat anslår den til ca. 20 %.]
Jeg tør ikke la gribben ta støtet mot bakken, i tilfelle den fortsatt har bomber i kammeret. Jeg braser derfor med baken først gjennom et tak samt tre påfølgende etasjer. Nødraketten eksploderer, og bakenden gir fra seg illeluktende, oljete røyk. Jeg vrir om nakken på kybergribben, så er den definitivt uskadeliggjort.
Prøver å reise meg opp, men makter det ikke. Jeg ligger mellom knust betong og takstein. [Prosessoren arbeider for fullt: Ikke registrere smerte nå. Holde ut. Kjøre programmet. Husk OPPDRAGET! Vri på hodet, observer!]
Reis deg opp, Kraftmannsen. Reis deg!
Infra-synet tråler omgivelsene. [1. Et rom. 1.1 Hullet i taket hvor jeg kom inn. 1.2 Et stort hull i den ene langveggen. 1.3 To vinduer i en av kortveggene. 1.4 Et bord, knust. 1.5 Fire stoler, med knekte bein og rygger. 1.6 Kjøkkenbenk, delvis ødelagt. 1.7 Restene av en matbeholder i hjørnet. 1.8 Diverse pinneved spredd utover gulvet. 1.9 Alt sammen belagt med støv.]
Jeg befinner meg i en ruin.
De brukne stolryggene er prydet med snirklete utskjæringer. [Stolene er av tre]. Det samme mønsteret går igjen i restene av stukkatur …
Alfakrokoenes karakteristiske dragekunst! [Tegn på at jeg er på rett sted: MÅLET INNEN REKKEVIDDE.]
Noe treffer meg i øyet. Olje? Blod? Det spruter opp mellom platene i brystarmeringen min, en rød geysir
av indre liv
som vulkaner på en såret jord
…
7.1
Det står verre til med meg enn jeg hadde håpet.
Ingen smerter,
men på en underlig måte vondt
likevel;
kroppsmaskinen ute av stand, vanskelig å
fokusere.
Hva med de synaptiske koblingene,
er de fortsatt
intakte?
må konsentrere
innsatsen
oppdraget
huske
jeg er …
jeg vet …
jeg må …
Stå opp, Kraftmannsen! Gå ut i verden!
Kroppsmaskinen virker ikke.
Hvor er beina mine blitt av?
8 [Målstyring → Bio-basis]
8.0
BAKGRUNN:
FIENDEN, ALFAKROKO-SIVILISASJONEN PÅ AFRIKA ALFA [LADEJARLDIASPORAEN] I FERD MED Å FRAMSTILLE NEVROBIOLOGISK VÅPEN X TIL FORSVAR MOT VÅR FORESTÅENDE INVASJON. VÅPEN X HAR STATUS: XXXX FARLIG.
OPPDRAG UTFØRES INNEN: 10 TIMER, 13 MINUTTER
8.1
0
1
0111
våkner
igjen
input-output
Puster
Funksjonerer
visiret løfter seg
øynene
åpne
som en drøm
i en drøm
i en innkapslet
prosessor
[Nevrale impulser til biohjernen. Kretser kobler seg sammen. 0x 00x 1. Registreringer gjøres fortløpende.]
8.2
Jeg våkner, ergo prosesserer jeg …
8.3
– Du e’ itj så høg i topplokket nu, hæ? Di skranglekasse der du heng’!
– Ikkje my’ te’ kraft i metallkomponenta dine nu, ka? Ikkje my’ te’ hjelp å få frå de daude dataprogramma dine?
– Din patetiske, viljelause robotnik-rambo!
Alfakrokoer. Tre av dem. Flirer og gjør narr av meg med grønne, gapende kjefter. Det ekle slevjet renner fra de spisse tennene. Vemmelige gen-modifiserte beist.
– Hæ hæ, æ trur container-trynet e’ sint, flirer den ene alfakroko-bølla.
– Det ryk’ av hauet hans, sjå!
De har spent meg til en vegg, med kroker gjennom skuldrene og armene mine. En primitiv anretning – verdig slike usiviliserte dyr! De ler og pirker i meg med spydene sine.
[Jeg ser at kroppsmaskineriet kaster på seg – spydene må være strømførende.
[Men ingen smerte. Jeg kjenner ingenting. ]]
Ingen kroppslig sensitivitet: Et dårlig tegn.
– Du trudd’ du sku ta oss ut, du! Din stygg-maskin!
– Innbilt’ dæ at du sku’ få has på oss? Oss! Alfakroko United: Afrikabastionen.
– Hæ hæ, der tok du grundig feil, ja.
Noen tykke kabler henger ned over brystkassa mi, de stikker inn i veggen et sted bak nakken min. Eller … går de inn i bakhodet? [Ikke fullt så primitiv anretning likevel?]
Vi befinner oss i et ganske lite rom. [Radarsansen må være utkoblet, for jeg får ikke inn nøyaktige målinger, men jeg anslår det til cirka 20 kvadratmeter.] Et grelt, gult lys gir gjenskinn i vegger og gulv [som er av metall, antakelig stål]. Jeg forsøker å vende hodet mot lyskilden, men klarer ikke bevege nakkemaskineriet.
Ingen følelse i beina. [Er de fortsatt tilknyttet?]
– Vi du sjå på skjermen? Ja, ha ha!
– Det ska’ du då få! Din teite signalboks der du e’.
Den ene alfakrokoen klemmer meg om munnen med de skjellete, grønne fingrene sine. Han vrir hodet mitt, jeg hører det smeller i maskineriet: Gnister slår fra nakken. Men fortsatt prosesserer jeg. Og jeg stirrer mot en diger skjerm på veggen ved siden av meg.
Der står OPPDRAGET mitt i klartekst. Gul skrift på svart bunn, med lenker til alt relevant bakgrunnsmateriale. De har hentet det ut av programvaren min, de beistene!
HEMMELIG INSTRUKS 876 TIL AGENT-MODELL 236
OPPDRAG: FORHINDRE FRAMSTILLING AV VÅPEN X
PRIORITET: A
INSTRUKS:
- KROPPSMASKIN DROPPES BAK FIENDENS LINJER FRA KODESKIP, POSISJON 3zU.
- TA SEG FRAM TIL POSISJON 5nO [x.c], VIDERE INN I FIENDTLIG UNDERJORDISK BASE. USKADELIGGJØRE VAKTPERSONELL
- KOBLE KROPPSMASKINEN TIL BIOKONTROLL-KONSOLL, ÅPNE TILGANG TIL FIENDTLIG PRODUKSJONSMASKINERI X
- ÅPNE HEMMELIG DESTRUKSJONSPROGRAM ZX3
- TA SEG TIL POSISJON 5nQ, PLUKKES OPP AV KODESKIP, RETUR
8.4
– Kor langt kom du i herran oppdraget?
– USKADELIGGJØR’ VAKPERSONELL, står det her!
– Hæ hæ!
– Ja, det ska’ du få oss te å tru! Ei einaste skranglekasse mot de føreinte formidable gen-styrkan frå Ladejarldiaspora’n? Ein liten robo-rambo mot Alfa-Afrikas finaste, stoltaste, grønnaste krigera’?
– Ka e’ det dåm tenk med, derre sjæfan dine i RobOslo? Bruke’m hauet, eller tenk’em berre med jævla bilmotoran sine?
De har unektelig et poeng, disse udyrene. Kommandosentralen feilberegnet. Jeg ble oppdaget altfor tidlig. [Alfa-krokoene må ha et teknologisk forsprang på stealth-teknologien vår.]
– Du trudd’ du sku kom dæ trygt inn over ruinan av Ny Dar Es, du.
– Vi hadd’ fleir følera ute enn du hadd’ peiling på.
– Hæ hæ! Vi skaut dæ ner straks du kom dalan’ i derre luftputa di.
– KOBLE KROPPSMASKINA TELL BIOKONTROLL-KONSOLL, står det her! Hørt på makan! Sku’ du ødelegg programmet vårres, du?
– Nei! Hæ hæ! Det blir nok vi som uskadeliggjør programmet ditt, ja!
De strømførende spydene får kroppsmaskinen min til å danse oppetter veggen.
9 [Bio-basis → Bio-input]
9.0
Bio-kroppsdelene mine brenner. Nerver sliter over. Muskler rykker til.
Bein brekker.
[Men jeg kjenner ingen smerte.]
Og hvem er jeg?
Og hva gjør jeg her?
Hvorfor henger jeg oppetter veggen?
Hvorfor meg?
[Jeg er Kraftmannsen.
Jeg er agent for Kyberasjonen.
Jeg er Håpet.
Jeg skal forhindre framstillingen av VÅPEN X.]
Lukter brent.
Grønne kjefter gliser.
Alfakroko-jævlene.
!!
Hvem er alfakrokoene?
[Fi! Fi! Fi!]
Hvorfor kjemper jeg mot dem? Hvorfor er jeg ikke hos mamma, pappa, lillesøster?
[Familien er Kodeskipet nå. Singladi. Kaptein Kodemus. Operativ i presens.]
Alfakroko-beistene! Ladejarldiasporaen!
Grønne, stinkende kjefter!
Stygge glis!
[Opprørere! Eksilanter!
Nekter å finne seg til rette i den nye tid.
Nekter innpass av kyberteknologi
til kontroll av
opprørske tendenser.
[Finjustert fiendskapet,
genmodifisert seg selv
åpent fiendtlig innstilt
til kyberprinsippene.]]
Dør jeg endelig?
Våkner jeg opp igjen
med de samme
minnene?
[Prosessoren gjenfinner
de utroligste
data.]
Jeg får igjen et signal
fra kapteinen:
– Han er helt borte for meg. Hva skal vi gjøre?
«Sprekstjerten» Singladi knep fingrene sammen, lot hånda falle ned mot siden. Hun så alvorlig på kaptein Kodemus.
Profesjonelt. Som den perfekte maskin hun var.
Kaldt.
Hvilken fasong på den kyborgen! tenkte kapteinen. Men kroppsmaskinen hans var allerede i gang med å handle. Han sto bøyd over kodeskipets konsoll, de seks hendene hans opererte spakene. Skipet brøt banen sin, la seg over til siden slik at landskapet under dem ble synlig i vinduet.
– Kraftmannsen har mislykkes med plan A. De pumper nok RAM-en hans for informasjon akkurat nå, sa han dystert. – Alt vi kan gjøre, er å håpe plan B virker.
Singladis kroppsmaskin gjorde en skjelvende bevegelse. Den vakre kyberkvinnen var knyttet til Kraftmannsen, ikke bare rent profesjonelt. Bio-funksjonene deres hadde funnet sammen, utover de kybernetiske tilkoblingene agent-funksjonene deres krevde.
Kapteinen visste det. Han likte det ikke. Han kjente sine egne bio-funksjoner velle opp i ham.
«Profesjonell!» minnet han seg om. «Forhold deg profesjonell!»
Kaptein Kodemus var øverste befal på Kodeskipet. Oppdragets suksess avhang av hans evne til rasjonell situasjonsbedømmelse.
– Plan B! hikstet «Sprekstjerten». En tåre rant nedover kinnplaten hennes. – Tenk at vi virkelig … jeg klarer ikke tenke på det … plan B. Hvordan kunne vi kreve det av ham?
Kaptein Kodemus sprang fram, grep om sin underordnede med fire sterke armer.
Knuget henne.
– Ta deg sammen! sa han. – Du vet det var nødvendig. Plan B er vår eneste sjanse.
Hun var kald og metallisk i armene hans. Innvendig skrek han ut.
Følelseslivet hans resonnerte som et signal gjennom eteren.
SIGNAL BRUTT
………………………………………………
Jeg tenker
derfor er jeg
Jeg er ikke
død
Jeg vet
hvorfor
jeg er her
[OPPDRAGET]
– Hæ! Hæ! Du veit itj no du, skjø’!
Skitne, ekle alfakroko-beist. Genmodifiserte gangstere. Opprørere fra villmarken. Nekter å la seg tilpasse sivilisasjonens rammer.
Naturromantikere.
Irrasjonalister.
– Men deres genteknologi er ikke mindre naturlig enn våre kyberinngrep, skriker jeg. Uten at jeg registrerer fysisk smerte, kjennes det som om lungen min punkterer.
– No håll du kjæften på dæ! hyler alfakroko-beistet og kjører det strømførende spydet inn i brystkassa mi.
!!!
– Du ha’ itj fatta nånting, du. Lille lekerobot!
– Hæ hæ!
De skratter og slevjer, gir hverandre tåpelige blikk.
– No ska’ du få smak, ja, sier en grønnkjeft.
To skjellete hender holder opp en rykende bolle.
– Drikk no!
Hva er dette? [Jeg mangler data til å prosessere lukta.]
– Aldri! svarer jeg kontant.
Et strømspyd presser skallen min bakover, munnen min åpner seg på refleks. Ei seig suppe helles ned gjennom spiserøret. Virker på mine indre bio-organer.
10 [Bio-input → Klimaks]
10.0
Jeg er …
er Jeg?
Njei
er
ikke?
Nja
Njei
Minner:
«Singladi Sprekstjerten
Lillesøster
Far
Kapteinen
Mor
Kodeskipet»
Fortid
Fremtid. Frem-fortid. NÅ-TID
Her er jeg
Jeg?
Ikke jeg …
jeg vet ikke hvem
jeg er
Når ble jeg født?
var det
hos mamma?
Når ble jeg født?
var det
i respakodex-maskinen?
eller da jeg drakk
den brune
guggen?
Jeg kjenner meg ikke helt
frisk …
[VÅPEN X VÅPEN X VÅPEN X VÅPEN X AKTIVERT ADVARSEL! ADVARSEL! ADVARSEL!]
Jeg er Kraftmannsen!
Er jeg
ikke?
Jeg tenker
gjør jeg
ikke?
Derfor er jeg
her? Hvor
er jeg? Jeg
er ikke lenger
1:1, jeg er
en ukjent størrelse X
X
0
1
X
[Forstyrrelse i RAM, prosessoren komputerer ikke] Hvem?
X
X?
[PLAN B AKTIVERT]
……………………………………
10.1
– Hæ hæ, sjå på’n no.
– Han skjønne’tj no længer, skjø’.
– Vi har kødda opp heile systemet hans.
– Hæ Hæ!
– Dumme robotnik! Klare’tj operer’ med meir enn to talltegn. De digitale prosessoran skjønne’ berre 0 og 1. Hæ hæ hæ!
Jeg ser grønnkjeftene som gjennom ei tykk tåke. De holder opp hodet mitt, lyser inn i øynene mine.
– No fell han ut. Har itj meir å still’ opp mot oss.
– Hæ hæ!
Ingenting virker i meg: VÅPEN X HAR SATT MEG UT AV FUNKSJON.
– Trudd’ dåkk kåmpjuteran sku’ ta over værden, hæ? Nei, dåkk undervurdert natturens X-faktor. Natturen har alltid en ekstrafaktor på lur, skjø’!
– Hæ hæ hæ! Sjå på’n no, skranglekassa! Over og ut!
Med ett vrenger magen min seg. En spystråle står ut av kjeften min, og treffer den ene alfa-krokoen midt i fleisen.
10.2
[FRA MINNET:
Våpen X: Et psykedelisk spesialdesign, under utvikling av alfa-kroko-rebellene. Sikter mot å sette kyberprinsippene ut av funksjon, via totalforvirring av offerets biohjerne.
Våpen X: Et genialt masseødeleggelsesvåpen, spesifikt rettet mot kybernetiske organismer. Om biohjernen ikke lenger kan gå fra 0 til 1, opphører første addisjonsprinsipp å fungere i koblingen. Som en konsekvens vil ikke biohjernen lenger kunne kommunisere med prosessoren. Addisjonsprinsippets opphør vil dermed – med nødvendighet – virke inn på selve prosessorens semantiske funksjoner. Prosessoren vil reagere som en løpsk datadrone.
Miste all fatning!
Og videre: I Kyberasjonen er alle kyborgers dataprosessorer tilknyttet det samme datanettet. Våpen X vil med 90 % sannsynlighet medføre kyborg-til-kyborg spredningsfare.
Fra den ene til den andre …
Om Våpen X noensinne skulle komme inn i Kyberasjonens Hovedsystem, ville det bety en TOTAL UTSLOKNING AV SIVILISASJONEN. En regresjon tilbake til den før-kybernetiske tidsalder, befolket av psykedelisk forvirrede bio-naut.]
Og de skitne rebellene har gjort meg til prøverobot for våpen-prototypen! Er det slik sivilisasjonen skal ende, i de reaksjonære bastardenes vold?
Stanken av alfakrokoånde er det siste jeg husker, før jeg faller ut. Nok en gang. Fra 1
til 0
0
X
0
0
11 [Klimaks → Familie]
11.0
Elektroniske lys i mørket. Jeg ser inn i Singladis skinnende øyne.
Hun stryker en metallfinger over kinnet mitt, hudplaten min kribler av små elektroimpulser. Den vakre munnen hennes smiler.
– Hva skjedde? stotrer jeg. – Hvor er jeg?
– På Kodeskipet, naturligvis, ler hun med den himmelsk trillende vesle elektrostemmen. [Min vesle mekaniske søster.]
Jeg er tilkoblet en respakonsoll, og fores med nevrokalier gjennom små ledninger. Tykke strømkabler går fra skipet [min omsorgsfulle mor av metall] inn i ryggen min. Energien strømmer gjennom alle ledd i kroppsmaksinen. [Følelsen gjenvunnet i beina: De er på plass!]
– Vi fanget opp signalet ditt til slutt, sier «Sprekstjerten». – Etter at du hadde utført oppdraget og koblet ut opprørernes forsvarsmekanismer, fløy vi rett inn og hentet deg.
Hva er det hun sier? Etter at jeg utførte oppdraget? Jeg husker ikke … hvordan …
Hva skjedde?
… det sist oppdaterte bildet jeg finner i minnekretsen, er av meg som slokner ut i 0. Har jeg utført oppdraget, sier hun?
– … men jeg fikk aldri koblet meg til konsollen, mumler jeg.
OPPDRAGET …
var da å slippe program ZX3 inn på alfakrokoenes sentralanlegg? Og ødelegge reaktorene som drev produksjonsmaskineriet? Hindre Våpen X i å bli framstilt? Men jeg ble tatt til fange innen jeg kom så langt … hengt opp på veggen, stukket med strømførende spyd, og…
– VÅPEN X! roper jeg ut.
Kroppsmaskinen knytter nevene, spenner musklene mot metallplatene.
– Den tykke grøten de fylte på bio-apparatet mitt! VÅPEN X! De brukte Våpen X mot meg!
Singladi smiler det overbærende lillesøstersmilet sitt:
– Ja, de trodde de hadde deg da.
Vakre, supre lillesøster gløder i metallet. Strålende som en luksuscruiser av seiersstolthet.
Lille, elskede kroppssøster!
– Men vi lurte de dumme kroko-tufsene trill rundt.
Hun ler sprudlende mot meg…[Lekende glad?…om bare ikke disse minne-bildene jeg mottok fra kapteinen, hadde forvirret meg slik…]
Som hun glinser! [Det virker som ekte glede.]
– Hvordan kan jeg være her nå? spør jeg høyt.
– Alfa-krokoene var noen uvitenskapelige halvmennesker, sier vakre, kjæreste lille-elskling Singladi. – Og kyber-pessimismen deres var en tåpelig, falsk ideologi. I sin destruktive iver glemte de hvor sammenfiltret de selv var med kyberteknologi.
[Prosessoren identifiserer endelig et mønster.] Det begynner å demre for meg…
Elskling-søster fortsetter:
– Ikke bare var alle deres forsvarssystemer – enkle kybergribber og datadetektorer – basert på gammeldags kyberteknikk fra forrige tiår. Men deres egen genteknologi er naturligvis datagenerert. Hver eneste alfa-kroko inneholder selv spor av datakoder, i formateringen av deres eget DNA.
Men selvfølgelig. [Ha! Ha!] Jeg humrer der jeg henger, følger Singladi videre i resonnementet:
– Alfakrokoenes DNA-koder utgjør et generert datanettverk. De er selv, uten å tenke over det, produkter av kybernetisk utvikling.
Singladi strekker hånda ut.
Rører ved meg.
Fortsetter:
– Alfakroko-opprørerne er selv, i sin egen genetiske struktur, løpende produkter av en datagenerert prosess. De dumme bio-bajasene hadde fortrengt sitt eget opphav i kybernetikken! Men deres eget Våpen X var designet for å spore ethvert datanettverk …
[Brikkene faller på plass i nevrokretsene mine.] Jeg hører meg selv ta over forklaringen:
– Alfakrokoene trodde at Våpen X bare ville virke på et elektronisk datasystem av klassisk type, hører jeg meg selv si. – For eksempel på en kybernetisk organisme som meg. De ante ikke at våpenet, når det først var sluppet, kunne spre seg som et virus gjennom deres eget gen-data-system. De forutså ikke at deres egne DNA-koder ville kunne løpe løpsk som en formålsløs datadrone.
Jeg ler høyt.
– Alfakroko-rebellene prøvde å sette datafunksjonene mine ut av spill. Men ga meg i virkeligheten et gen-strukturelt våpen – som jeg kunne rette mot dem!
– Nettopp, sier Singladi. – Og nå er alfa-krokoene uskadeliggjort for godt.
SATELITTBILDER MOTTATT:
GRØNNE KJEFTER GAPENDE UTEN BEVEGELSE
LANGE, SKJELLETE HALER URØRLIGE I SANDEN
VEMMELIGE KLØR KNUGER TILTAKSLØST OM UBRUKTE VÅPEN
RÅTNENDE ALFA-KROKO-SKADEDYR
OVER HELE AFRIKABASTIONEN
URØRLIGE
I SANDEN …
11.1
Men …
nye nevrokoblinger setter latteren fast i halsen min. [Forsatt fins løse brikker i kretsen: Ennå har jeg ikke bragt alle årsaksforhold opp på skjermen.]
– Hva skjedde med meg? spør jeg. – Hvordan overlevde jeg? Og hvor ble Våpen X av?
«Sprekstjerten» ser ned, et rødskjær går over det metalliske kinnet hennes.
Kaptein Kodemus [mitt faderlige befal i tjenesten] snur seg mot meg. [Han har hele tida stått langs veggen med ryggen til.]
– Da vi sendte deg inn i alfa-krokoenes hule, visste vi ikke om plan B ville virke, sier han. – Vi tok en sjanse.
En ising iler ned nevrobanen min. Plan B …
– Plan B, fortsetter kapteinen. – Å utsette deg for Våpen X, for å vende dataviruset mot alfa-krokoene. Plan B gikk sin gang uten din bevisste medvirkning.
[UTEN MIN BEVISSTE MEDVIRKNING!]
Kroppsmaskinen rykker til, det spraker i kabelfestet.
– UTEN MIN BEVISSTE MEDVIRKNING? skriker jeg ut. – Hva i Kyberos hellige navn mener du?
11.2
Plan B lyser opp på netthinnen min. Inntil nå HEMMELIGHETSSTEMPLET
for mitt eget innsyn!
i mitt eget
dataprogram!
XXX-HEMMELIG INSTRUKS 876
TIL AGENT-MODELL 236, VIA BIOKAPASITET XC01, UNDERBEVISSTHETSMATRISE 35Y
OPPDRAG: USKADELIGGJØRE VÅPEN X
PRIORITET: X-A
INSTRUKS:
- KROPPSMASKIN DROPPES BAK FIENDENS LINJER FRA KODESKIP, POSISJON 3zU. [= PLAN A]
- TA SEG FRAM TIL POSISJON 5nO (x.c), VIDERE INN I FIENDTLIG HANGAR. [= PLAN A]
VED KOMPLIKASJON XXX, INSTRUKS USKADELIGGJØRE VAKTPERSONELL – MISLYKKET
3.1 PLAN A AVBRYTES
3.2 PLAN B IVERKSETTES
- MOTTA VÅPEN X, OPPRETTE DATAKONTAKT VIA BIOLOGISK NERVEPROGRAM
- ÅPNE HEMMELIG PROGRAM ZX3-X: MODIFISER VÅPEN X VED BIOLOGISK DATAFUNKSJON ZX3-XA, INFISER VÅPEN X MED MODIFIKASJONSVIRUS ZX3-XB: RETTER VÅPEN BORT FRA KYBERKOBLING, MOT DNA-DATAKODE.
[FORVENTET FORLØP:
- VÅPEN X RETTET MOT ALFAKROKO-BIODATASYSTEM – INNEN TRE TIMER
- AFRIKABASTIONEN USKADELIGGJORT – INNEN SEKS TIMER
- VÅPEN X SELVDESTRUERT – INNEN TOLV TIMER.
- KROPPSMASKIN PLUKKES OPP AV KODESKIP, RETUR: DØD ELLER LEVENDE. [KYBERNETISK ORGANISME 30 % SJANSE FOR RESTITUERING FRA MODIFISERT VÅPEN X [VED ZX3-XB].]
Kodemus sukker.
– Plan B … hører jeg ham si, som gjennom en tetnende skjermskodde… – … en trojansk hest … kodet direkte inn i bionaturen din.
Singladi ser ut som hun … gråter en tåre? Kapteinen legger armene om henne. Tåren renner nedover hudplaten
renner
faller
renner
jeg faller
– I bionaturen, uttaler stemmen min. – Du mener?
– Ja, svarer kapteinen. – Du forstår det nok. Det følger alt sammen av det foregående.
11.3
[Prosessoren arbeider.]
Jeg forstår.
Biohjernen koker av ny innsikt. Det kjennes som bobler sprekker på innsiden av stålskallen min. Gurglende resonnerer jeg, mens kroppsmaskinen nesten sprenger seg av veggen:
– For å infisere alfa-krokoenes gen-data-system med Våpen X, måtte det opprettes en kontaktflate inn mot alfa-krokoenes genetiske data-struktur. Dette kunne bare gjøres gjennom en tilsvarende datagenerert gen-kode.
Verden er en sprakende elektrostorm. Jeg har mistet Singladi av syne.
Hun er der et sted.
Kapteinen snakker:
– Korrekt, sønn. I forkant av oppdraget ble derfor ikke bare ditt ordinære datasystem oppfrisket, respakodex-maskinen gjorde også endringer i den binære koden som DNA-molekylet ditt utgjør. Ved hjelp av mnemoniske genspleisinger, reprogrammerte vi strukturen i utvalgte DNA-molekyler i hjernecellene dine. Teknologien er helt ny, utviklet ved RobOslo Kyberatek og stemplet topp hemmelig.
Han klapper meg på skulderplaten. Men trekker raskt hånda til seg. [Metallet mitt gløder av heten innenfra.]
– Vi kan nå gladelig konstatere at gen-data-programmet, den trojanske hesten ZX3-XB, virket som tiltenkt, smiler han. – I møte med Våpen X slo det inn etter beregningene, og aktiverte Plan B som ønsket. I samme stund som prosessoren din mistet fatningen, ble også ditt nye gen-data-system berørt av X-forvirringen. Dermed ble Våpen X anvendelig mot det genetiske datasystemet i alfa-krokoene. Idet de biologiske komponentene fra magesekken din trengte inn gjennom ansiktshullene på den første alfa-krokoen, snudde du spillet. Du slapp Våpen X løs på deres egen gen-data-struktur. Fra da av var du angriper, og de ofre.
Singladi trer fram fra et sted i maskineriets skygge:
– Slik gikk det for seg, at du ble hele Kyberasjonens redningsmann, sier hun og kysser meg på nesen.
11.4
Min DNA-struktur? Selve den molekylære koden som utgjør mitt biologiske grunnlag? Endret på?
– Du har nok ikke merket det selv ennå, fortsetter kapteinen. – For ikke minst ble hukommelsen din påvirket av prosessen. Men faktisk er det snakk om temmelig omfattende endringer av genmaterialet. Inntil vi visste, var det best å holde det hele hemmelig for deg, så ikke overlevelsesinstinktet ditt skulle virke mot hensikten og hindre planen. Det forstår du?
Noe stikker i brystet mitt, som om det er overladning i en strømkrets.
Jeg speiler meg selv i metallplaten på den nye venstrearmen min. Ansiktstrekkene er … merkelig fremmede? Nesen for stor? Øynene for smale? Huden mørkere enn før?
[Jeg – en trojansk hest – med mule, og hover til bein?]
Jeg husker
ikke
hvem
var jeg
tidligere
egentlig?
– Du tok dem ved nesen, sønn, gliser kapteinen.
11.5
Plan B …
…
faller
tåren
en tåre
jeg
faller
Genene mine?
Min bionatur?
Endret på?
Kapteinen? [Far?]
Kodeskipet? [Mor?]
Singladi [Lillesøster? Nei … mer enn en søster …]
Gikk dere bak min rygg?
11.6
….
Familien
min?
Jeg
tror
jeg
er
jeg
er
meg
mister
bevisstheten
0
et øyeblikk
1
01010101010101010101010101010101010101010101
11.7
Jeg
husker
ergo
er
jeg
den
jeg en gang
ikke
var …
ikke
var
ikke
var
den jeg
er
….
Strømmen av
data i stadig endring
Jeg stiger
ikke ned
i samme selv
to ganger
faller
faller
mørke
nullitet
mørket
hinsides hjerneaktiviteten …
12 [Familie → Identitet]
12.0
– Biohjernen var i ferd med å glippe for oss, sier kaptein Kodemus. – Du var langt ute i eksistensielle angst-komplikasjoner.
Jeg husker. Vet. Godtar alt som har skjedd. Som nødvendige databrikker i Kyberasjonens overordnede strategi.
Kapteinen og Singladi løfter meg ned fra veggen. Kodeskipets respakodex har berget meg. Jeg er rekonfigurert: Klar til aksjon
igjen.
– Gi meg nye ordre, kaptein, sier jeg.
Jeg speiler meg i metallplaten på den nye venstrearmen min.
Likner ikke
meg selv.
Husker ikke lenger
min gamle personlighet …
Familien
skjønner meg langt bedre …