Morgengry på en eksoplanet.
Alle jeg’ene, alle jeg’a.
Hvor blir det av dem.
Etterpå.
Universet er ikke verdt
noe som helst hvis det
ikke klarer å ta vare på
oss.
Jeg fx, om et par og nitti millioner år så där suser
jeg av gårde mot en planet
jeg aldri har gjesta før. Yes, Ma’m, regner med det.
Når sola dens står opp tar
jeg morrakaffen der, for ikke å snakke om morrarøyken,
som etter alle åra framdeles er Tiedemanns Gul, under
dét rare treet. Ah! Det var god tobakk!
Og der kommer sannelig du gående, du har også
klart å ta deg fram til denne stjerna, lenge siden sist,
nå skal vi ha oss en god prat, du! Kaffen er klar.
GJØR SF SEG SOM DIKT? SJEKK OGSÅ UT:
Fint 🙂