I øst forsvant den siste gløden av sol, og kulden kom krypende. Gamle Aga legger en kubbe på bålet, livsflammen må holdes i live. Uten den kan ikke engang den tykkeste pels holde dem i live gjennom natten. Denne natten ville bli den kaldeste på lenge, men kom de seg gjennom var det bare en halv dags marsj til tempelet. Aga så på de seks guttene han hadde med seg, ikke alle ville komme hjem. Ikke alle ville overleve manndomsprøven. Hagam var sterk, men tenkte lite og tvilte aldri. Jiko tenkte mye, men tvilte for mye. Ingen av delene talte til guttenes fordel. Men, slik var Store Mors vilje.
Aga var den eneste som var vendt mot ilden, resten satt med ryggen imot med hendene på spydet klar til kamp. Skapningene der ute sanset bålet, noen søkte varmen, andre søkte lyset, men de fleste søkte mat. Aga vendte blikket mot mørket over dem.
«I de eldste legendene ble det fortalt at de som levde før legendenes tid fortalte eventyr om en fjernere fortid hvor det var lys på nattehimmelen. Små svake prikker av lys de kalte stjerner.»
Hagam snøftet oppgitt.
«I de dager og tidevervene etter fløt Mtchasaften fritt. Ingen i de tider visste hva som var sant, hva som var virkelighet eller hva som var Mtchasaft.»
Gamle Aga nikker.
«Sant, og hvor mange ord har ikke blitt glemt eller forandret gjennom disse tidevervene. Men, vi kan heller ikke vite at det ikke er sant. Det ble også fortalt eventyr om en tid hvor alle mennesker hadde to ører, to øyne, to armer og to ben.»
Latteren runget utover de kalde slettene.
«Det er Mtchasaften som snakker i vridde tunger»
Alle rundt bålet nikket. Ingen ville motsi Hagam i det. Til og med gamle Aga humret over det absurde i en slik historie.
«Det ble også sagt i disse eventyrene at en gang i fjern fortid var det ikke lov å spise menneskekjøtt.
«Den vantrofyllte stillheten var absolutt.
«Ja, dette ble sagt i disse eventyrene. Det ble også sagt at Store Mor slukket stjernene som straff for dette opprøret mot hennes ord. Menneskene fortjente ikke lenger lys om natten. Andre eventyr fortalte at stjernene rett og slett levde ut sine liv og sloknet av alderdom.»
Hagam ristet av latter.
«I sannhet, i gamle dager fløt Mtchasaften fritt og uhemmet. Hvis mennesker ikke spiste mennesker, fortjente de visselig intet lys i natten.»
Stillheten varte lenge før Aga igjen tar ordet.
«I de eldste legendene ble det fortalt at de som levde før legendenes tid fortalte eventyr om en fjernere fortid hvor det ble flere og flere mennesker som spiste mer og mer av verdens planter og dyr. De spiste alle hanguene, moloknotuene og all hradinien. For å holde alle disse menneskene varme brente de nesten alle trærne som fantes. Det sies at de til og med brente sten i desperasjon og fylte himmelen med svart røyk. På den tiden var det kaldere enn nå, Store Mors øye var fjernt og tilbaketrukket. Kun når de sto på utryddelsens rand vendte de tilbake til Store Mor og begynte å spise mennesker igjen. Vi vendte tilbake til livets sirkel. Vi blir født, vi spiser, vi dør og vi blir spist.»
Alle svarte unisont.
«Slik er sannheten, slik er virkeligheten. Så sier Store Mor.»
Natten var lang og kald, Gamle Aga holdt ilden i gang og fortalte historie etter historie for å holde dem våkne. Bålet stekte mot ryggen mens frosten bet nådeløst i ansiktet. Til slutt begynte det å gløde i vest. Sakte, men ubønnhørlig steg solen opp. Det store røde øyet fylte himmelen og Store Mors øye varmet dem med sitt åsyn. Varmen var en velsignelse for en gammel kropp. Hvert år kom Store Mors øye ørlite nærmere, hvert år ble den bitre vinteren ørlite kortere. Store Mor belønnet i sannhet de som æret hennes ord. Jiko snudde seg mot Aga og spurte.
«Hva sier de eldste eventyrene om vår elskede sol?»
«De sier hun er den siste stjernen, når hun slukner er det bare kulde og mørke i all evighet. Men, i de tider fløt Mtchasaften fritt og uhemmet. Kom, tempelet og måltidet venter.»