Snøen knitret under skoene mine da jeg gikk. Jeg så opp mot himmelen der snøflakene falt tett. Det var i grunn bra at det var overskyet. Jeg kjente et ubehag hver gang jeg stirret opp på stjernene. I det siste var det blitt færre av dem der ute. Iallfall virket det sånn.
Med en skjelvende hånd åpnet jeg boksen med piller i jakkelomma og tok dem i munnen. Var det fluoksetin eller buprion? Det spilte ingen rolle. Skjelvingene gav seg, og den paranoide stemmen som hadde vært med meg i alle mine 42 runder rundt solen, stilnet. Selvfølgelig ble det ikke færre stjerner der ute. Det var sikkert lysforurensning. Eller så var det at jeg ble eldre. Alt virket jo så mye mer og større da man var yngre.
Jeg hadde hatt diagnose som manisk depressiv i snart 20 år. Tidligere hadde legen og psykologen et håp om å gjøre det bedre. Men det var da. Det var ikke lenger noen psykolog. Legen og jeg hadde kommet til en løsning der jeg kom inn på kontoret og fikk resepten, og det var det.
Byen der jeg hadde bodd etter endt studietid, var akkurat stor nok til å ha bystatus, men liten nok til at alle kjente alle. Jeg gikk bortover gata med hetta trukket nedover ansiktet og kikket inn i butikkvinduer. Butikkene konkurrerte uformelt om den fineste juleutstillingen i vinduene sine.
Leketøysforretningen gikk for en utstilling med et tog som gikk rundt og rundt. Alver satt på toppen av toget. Det toget skulle ikke noe sted. Bare gikk rundt og rundt uten ende. Men alvene gliste uvitende.
Jeg ruslet over til markedet der boder og trehytter var satt opp. Det var flere mennesker der enn jeg følte meg komfortabel med – det var med andre ord flere enn meg der, men medisinene hadde begynt å virke og gav meg en mer avslappet, eller iallfall likegyldig, tilnærming til omverdenen. Noen hadde gått for klassikere som pepperkaker, sjokoladenisser og sukkerstenger i rødt og hvitt. Andre for mer utradisjonelle godbiter. Blant annet var det en bod som solgte glasserte epler, og en annen som solgte sukkertøy av insekter. De promoterte det som miljøvennlige protein-snacks og briefet med bilder av regnskogen.
Jeg husket at faren min hvert år tok meg med til julemarkedet. Hvert år fikk jeg velge en søtsak. Jeg hadde alltid gått for den mest obskure søtsaken. Kanskje var det et tidlig tegn på at jeg skulle livnære meg med å skrive skrekklitteratur?
Men selv om min sans for det obskure og groteske hadde smittet over på yrkesvalget mitt, var jeg endt opp ganske alminnelig i matveien. Jeg gikk bort til en bod og bestilte noe så kjedelig som en pølse i lompe med ketsjup og sennep.
«Grill eller wiener?» spurte mannen i boden. Han så i grunn ut som en ekte pølsemaker. Han kunne prale med en imponerende bart og rosa bollekinn. Det meste av kroppen hans var en enorm vom som este ut. Men i stedet for å gi den et belte, virket det som han la stolthet i magen. Han hadde kneppet opp jakka så den kunne henge fritt til skue.
«Grill,» sa jeg.
Mens de tykke fingrene la pølsa i lompa og sprutet på ketsjup og sennep, plystret han med et par porøse lepper.
Da han gav meg pølsa, sa jeg. «Og en kopp med gløgg, takk.»
«Med mandler og rosiner?»
«Ja takk.»
Han nikket så den bløte dobbelthaka gled inn i halsen og helte gløggen i en pappkopp med ei øse.
«God jul,» sa han og gav meg koppen.
«God jul ja,» sa jeg.
Grill eller wiener – grill – Og en kopp med gløgg takk – Med mandler og rosiner? – Ja takk – god jul – god jul ja. Det var en av de lengste samtalene jeg hadde hatt med et menneske som ikke var psykolog eller psykiater. Pølsemakeren lot være å sende meg et skeptisk eller dømmende glis da jeg skrudde opp drikkelæret og helte i en skvett med sprit.
Jeg hadde fulgt familietradisjonen med å bli alkoholiker. Men ulikt faren min som gikk på enorme fyllekuler – den siste som endte med at han drakk seg snydens og sovnet i en grøft der han frøs i hjel – ble jeg sjelden full. Jeg var heller nesten konstant brisen. Det var en bærekraftig alkoholisme. Jeg leverte novellene og oversettelsene i tide, og lønna kom inn på konto. Noen ganger var det mer, andre ganger mindre, men huslånet ble betalt når det skulle.
Jeg svelget enda en tablett med fluoksetin sammen med den siste skvetten med gløgg. Mens jeg spiste pølsa, så jeg folk gå i grupper på to og tre, med en gange som tilsa at de ikke hadde et sted de måtte være. De smilte og pjatret. Var det ekte glede i ansiktene deres?
Pølsa smakte absolutt ingenting. Jeg spiste form, men ikke innhold. Men maskineriet av kjøtt som var kroppen min, gjorde som det var vant til å gjøre. Munnen tygget automatisk og svelget grisetarmene. Da jeg var kommet til den siste biten, førte jeg den til munnen og kjente ikke engang form. Jeg så på min egen spinkle tommel og pekefinger. De var posisjonert som om de holdt en pølsebit, men det var absolutt ingenting mellom fingrene. Det betydde at jeg måtte ha svelget den siste pølsebiten uten å legge merke til at jeg spiste den.
«Marit, du er gal,» hvisket jeg. «Ja, det er du.»
Da jeg kom tilbake til gågata, så jeg de hadde bygget en ny kino. Den var liten og lå mellom smykkebutikken og Thai-restauranten. Tidligere hadde dette stedet bare vært en åpen passasje som typisk ble referert til som snarveien, sikkert fordi både barne- og ungdomsskolen lå på den andre siden. At de hadde bygget en hel kino uten at jeg hadde fått det med meg, var i grunn ikke så snålt. De gangene jeg gikk ut var det enten for å gå på Kiwi, som lå i utkanten av sentrum, eller for å gå inn i skogen, i motsatt retning. Med andre ord var jeg ikke akkurat oppdatert på siste nytt i bygda.
Var denne kinoen kommet hit gjennom en tidsmaskin, lurte jeg på. Det var ingen filmplakater, og heller ikke noe sted for å kjøpe popcorn og annet snacks. Det eneste som antydet at dette faktisk var en kino, var at det var satt opp en boks i hvite og rosa striper. Det hele minnet om slike de brukte på sirkus i gamle dager. På den boksen stod det billetter. Mannen i billettluka så ut som en antikvitet som hørte hjemme på et museum. Han hadde på seg en liten flosshatt, hvit- og rødrutet skjorte, og bukseseler trukket opp over skuldrene. Jeg forventet nesten å se ham ta ut en stokk og gjøre et musikalsk nummer sammen med tre andre menn i samme habitten.
Uten helt å merke hva beina mine foretok seg, gikk jeg opp til den rektangulære boksen. Det hele var så absurd. En magnet for forfattere av obskur skrekklitteratur.
«En billett, frue?» sa mannen i boksen «Det blir 50 kroner».
Jeg fant frem pengene.
Man måtte vel tilbake til 90-tallet for å få en kinobillett til 50 kroner, tenkte jeg, mens mannen tok imot pengene med en hånd som var like spinkel som min egen. Ansiktet hans hadde pløsete hud som han konstant dyttet på med fingrene, som en maske han prøvde å få til å sitte ordentlig.
«Her har de billetten Deres, frue» sa han og holdt frem en lapp der det enkelt og greit stod skrevet ‘Billett.’
«Forestillingen er i ferd med å begynne. De kan sette Dem hvor de vil.»
Jeg stirret på mannen. Det var første gang på flere år at jeg ikke prøvde å unngå øynene til et annet menneske. Det var ikke mannens mildt sagt utdaterte bekledning eller talemåte som fikk meg til å stirre slik, men heller … Han bleknet foran meg, som en flimrende illusjon i ferd med å gå tom for strøm.
Jeg holdt ham i sideblikket da jeg gikk mot den åpne døren. Det var ingen som sjekket billetten da jeg kom fram. Foruten meg var det bare noen få andre i kinosalen. De satt stille og minnet mest om utstillingsdukker. Ingen levende bilder var å se på lerretet, ingen reklame eller filmtrailere. Bare et hvitt lys. Jeg tok drikkelæret opp fra jakkelomma og drakk. Det var en solid slurk som ville fått de fleste andre til å gremme seg og hoste. Kinosalen var relativt liten. Stolen var av typen som gjorde vondt i ræva uansett hvordan man snudde og vendte på seg.
Jeg hadde funnet noenlunde komfort ved å lene meg til den ene siden med albuen på armlenet da et nytt lys begynte å flakke over skjermen. Lyset skiftet mellom ulike farger. Jeg hadde akkurat begynt å tro filmrullen var ødelagt da lerretet plutselig gikk i sort. Dette komplette mørket varte så lenge at jeg begynte å kikke frem og tilbake for å se om noen av de andre hodene reagerte.
Lerretet flimret, og et oransje lys eksploderte i det svarte. Stjernene som fylte mørket, sluknet én etter én, til intet var igjen. Så kom fargene – ukjente og urovekkende. Jeg kjente det prikke i brystet, som om et skrik bygget seg opp der nede, men alt jeg gjorde var å drikke enda en slurk. Stemmen fra høyttalerne var svak og hes: «Den våkner … Alt den har drømt … forsvinner.»
Faen, det var nok. Jeg reiste meg og gikk mot utgangen. En dag hadde noe sånt måtte skje. Noen av ungdommene hadde sikkert planlagt dette lenge. De skulle drive gjøn med den lokale gærningen, hun heksa som bodde i det kråkeslottet i skogen. De skulle filme det med skjult kamera og legge det ut på Youtube eller TikTok eller Onlyfans eller hvor faen de sløste bort tida si.
Da jeg var ute av kinosalen, så jeg billettselgeren stå med en kost og sveipe gulvet. Han løftet blikket og sa noe. Det kunne ha vært «likte du forestillingen?», men jeg bare gjettet. Jeg hørte ikke etter på ordene. Jeg så. Stirret. På ham. Gjennom ham. Han var gjennomsiktig.
Jeg fortsatte å gå. Ut av kinoen og videre ut på gata der det hadde sluttet å lave ned. Snøen på bakken var blitt grå og sørpete fra skitne skosåler. Planen var klar. Jeg skulle kjøpe en kopp med gløgg og helle i en slant med sprit. Når væsken var i magen, skulle jeg fylle den tomme pappen med sprit og drikke nok en gang. Kulda stakk mot kinnene. Det gjorde meg ingenting. Å fryse var en ekte følelse.
«Gløgg,» sa jeg uten å kikke opp. Det var færre folk ved bodene nå. Noen av selgerne hadde begynt å pakke vekk varene sine. Mannen må ha merket hvilket humør jeg var i, for han spurte ikke teite spørsmål om rosiner eller mandler. Da jeg tok imot koppen, så jeg opp. Temperaturen hadde sunket, men kulden som tok et klamt grep rundt ryggraden min hadde likevel ikke noe med været å gjøre.
Hodet hans var borte fra nesa og opp. Alt som var å se av ansiktet var munnen og den svært forseggjorte barten.
«Håper det smaker,» sa dette gliset, det så motbydelig ut uten øyne som kunne smile med det.
Gløggen glapp ut av hånden min. Jeg beveget meg hjemover med rask gange. Forbannede by forbannede mennesker forbannede illusjoner. Jeg vendte på hodet og så at kinoen ikke var der. Det var passasjen kjent som snarveien. En liten sidegate der snørrunger ventet på lur for å pælme snøballer.
Hjem. Jeg skulle hjem og drikke meg snydens. Så skulle jeg våkne opp igjen, se på stjernene, og vite at jeg var gal i tillegg til kronisk deprimert. Det var helt i orden for meg. Hun gale. Alle småsteder hadde en sånn.
Jeg stoppet utenfor hjemmet mitt, stod mellom grantrærne og furutrærne som kjempet om plassen. Kroppsmaskineriet slo i korte, ujevne slag bak ribbeina. Da rytmen roet seg, løftet jeg blikket mot himmelen. Ikke en eneste stjerne var igjen der oppe. Mørket var massivt, som om det aldri hadde vært noe lys i det hele tatt. Himmelen var utslettet.
Så kjente jeg det. En svak vibrasjon i bakken. Jeg stirret inn i mørket og forsto. Det var ingen lyder, ingen brøl eller signaler, bare en overveldende visshet i meg selv. Den som hadde sovet i evigheter var i ferd med å våkne. Drømmen var i ferd med å ta slutt. Jeg løftet hånden, men så bare konturene av fingrene mine. De var gjennomsiktige. Mens jeg så på dem, fortsatte de å falme – til de ikke kunne ses mer i det hele tatt. I det siste øyeblikket før alt ble ingenting, kjente jeg, for første gang på så lenge jeg kunne huske, en indre ro.
Et lite etterord av forfatteren: Jeg er generelt ikke noe stor fan av TV-spill. Som regel pleier jeg å spille ett eller to spill i året, og jeg er også en tilhenger av at barn skal ha relativt strenge begrensninger hva angår skjermtid. Likevel, spill er så visst en kilde til både ettertanke og inspirasjon. Inspirasjonen til denne lille novella kom i stor grad fra spillet The Legend of Zelda: Link’s Awakening, som kom ut i 1993 til Game Boy (utgitt i ny utgave i 2019.) Spillet gir spilleren muligheten til å ta stilling til eksistensielle spørsmål, da spillets verden foregår i en drøm, og selve målet med spillet er å vekke opp skapningen som drømmer – altså slik at drømmeverdenen og alle dets vesener slutter å eksistere. Spillet har også, til tross for svært fargerike figurer, en gjennomgående følelse av isolasjon og hjelpeløshet. Ideen om å fylle verdenen i novella med mer eller mindre subtile surrealistiske elementer, og en protagonist som aldri helt hører hjemme i denne verdenen, kom også fra spillet.
Må innrømme at jeg tenkte på Azathoth, The Blind Idiot God og Lovecraft når jeg leste novellen din. Det at den var inspirert av et Gameboy-spill var en liten overraskelse for meg. Men, jeg har alltid vært fasinert av Lovecraft sin mythos så jeg ser vel det meste gjennom de brillene.
Novellen din har akkurat den type stemning som tiltaler meg og jeg liker disse absurditetene som blir mer og mer markante etter hvert som drømmen går i oppløsning.