Harrys bil fløy gjennom høstkvelden som en rød rakett. Veien var hans og kun hans, og alle andre kunne dra til helvete. Han skrudde opp volumet på bilstereoen. Så på klokka på dashbordet i samme slengen. Litt over halv ni. Han hadde lovet å være på festen for en time siden. Han dundret av gårde. Dette er frihet, å kjøre fort og ikke bekymre seg for en dritt, tenkte Harry. Han elsket frihet. I hvert fall sin egen frihet.
Harry åpnet en ølboks og drakk et par store slurker. Sigaretten i munnviken var i ferd med å utånde. Harry sveivet opp vinduet, tok siggen ut av munnen og heiv den ut. En rød glo virret av gårde inn i den store, svarte silhuetten av skog, og døde ut. Harry grep sigarettpakka på toppen av dashbordet. Det var en røyk igjen. Det var liksom ikke like moro uten røyken, hverken å kjøre eller å drikke. Fillern og. Han måtte kjøpe mer røyk.
Det var det som var så merkelig. Som om en bønn han ikke hadde bedt, hadde blitt hørt av en gud han ikke tilba, dukket det opp en bensinstasjon akkurat i det han tenkte tanken. Han hadde kjørt denne veien flere ganger, men kunne ikke huske å ha sett stasjonen før. Han senket tempoet, og sneiet inn mellom bensinpumpene for å parkere. Han gikk ut av bilen. Tidligere på kvelden hadde det vært mildt, men nå var det veldig kaldt, det føltes som om han hadde frost på fingertuppene og på ørene. Han så seg rundt, kunne ikke engang se skogen nå, bare bensinstasjonen og litt av veien, resten var altoppslukende nattemørke.
Harry la mye stolthet i å være uredd og maskulin, men han måtte innrømme at han hadde en uggen følelse i kroppen nå, en dirrende uro han ikke helt kunne forklare. Ikke bare hadde han aldri sett denne bensinstasjonen før, han hadde aldri sett en som lignet på den. Den lysende, røde fasaden så for så vidt ut som hvilken som helst annen bensinstasjon, det rare var at den ikke hadde noe navn, ingen logo. Var den nedlagt kanskje? Harry gikk bort til det store butikkvinduet og kikket inn i kiosken. Det sto en dame der inne i halvmørket bak disken, men hyllene bak henne, hylleradene inni selve lokalet og kjøleskapene helt innerst i lokalet, de var alle helt tomme. Kanskje den skal legges ned, tenkte Harry.
Harry gikk likevel inn. Det kunne ikke skade. Kanskje de hadde en sigarettpakke eller to liggende på lageret sitt. Han var skikkelig røyksugen nå. Dama i kassa sto helt stille på posten sin. Brillene hennes var doggete, eller kanskje skitne, han var ikke sikker, men han kunne ikke se øynene hennes, og det at han ikke visste om hun iakttok ham eller ikke ga ham en følelse av manglende kontroll, og det likte han ikke. Ansiktet hennes var bleikt, nesten grått. Leppene tørre. Flate pupper, noterte Harry seg. Ikke hans type. Skjorta og capen var i samme intense rødfarge som stasjonen, men de hadde ingen logo på seg. Navneskiltet på skjorta hennes hadde ikke noe navn. Det må ha blitt slitt vekk i vask eller noe. Over hodet hennes hang ei klokke som hadde stoppet på fire over halv ni.
– Ja, her var det ingenting, sa Harry og lente seg over disken.
– Eller så er dette alt, litt etter hvordan man ser det, sa hun.
Filosof dette her, tenkte Harry. Her skal man bare ha seg en pakke røyk og kanskje en burger og så får man filosofi og svada tilbake. Makan. Harry løftet hodet opp og så på skjermene over disken som i en hvilken som helst annen bensinstasjon ville inneholdt menyer med pølser, burger, pommes frites og annet digg. Men disse var svarte. Og han prøvde å kjenne om det var noe lukt av grillmat noe sted, men han kjente ingen sånn lukt, derimot kjente han en råtten lukt, som fra et dødt dyr.
– Det lukter som om noe har dødd her, sa Harry.
Stasjonsmedarbeideren lo høyt og gapende. Harry visste at han var morsom, men han syntes ikke at dette var av hans beste morsomheter.
– Men noe har jo dødd her, sa hun.
Med ett kjente Harry smerter han ikke hadde lagt merke til før. Først en svak følelse av ubehag, men så sterkere, i hele kroppen, og spesielt i hodet. Og i kjeven. Han strøk hånden over kjeven og kjente at det var et kutt der. Da han kikket på hånden så han blod, ferskt blod. Han hadde barbert seg rett før han dro. Han måtte ha kuttet seg og ikke lagt merke til det før nå. Men hodepinen, den ble verre, i pannen og kjeven, ja, hele hodet nå. Det sprengte bak øyehulene.
– Har du smertestillende?
Hun lo igjen. Det var latteren til en som ikke brydde seg.
– Tror du virkelig smertestillende vil hjelpe deg nå?
Harry kjente at han hadde en løs tann, og dyttet den frem og tilbake med tungespissen. Han skjønte ingenting. Han tok tak i den med fingertuppene og røsket den ut, og så med vantro tanna falle på gulvet. Han hadde blodsmak i munnen. Stanken av død var sterkere enn før.
– Hva faen er det for mat dere har her? Det lukter motbydelig, sa han.
– Du trenger ikke mat, sa hun, hvorfor skulle du trenge mat?
– Har du sigaretter, sa Harry.
– Selvsagt, sa hun.
Ekspeditøren snudde seg mot de tomme hyllene mens hun nynnet en melodi, en dyster marsj av et slag. Lenge sto hun med ryggen til, som i kontemplasjon, akkurat lenge nok til at Harry begynte å trippe urolig med føttene. Da hun snudde seg, med en langsom og dramatisk omdreining, holdt hun utrolig nok en sigarettpakke mellom hendene. Hun smilte intenst og stivt. Var hun tryllekunstner også nå? Harry hadde blitt så forvirret av den snåle oppførselen hennes at han hadde glemt å si hva han røkte. Røykpakka falt ned på disken. Harry hadde aldri sett en slik før, helt hvit og anonym, uten logo eller navn. Han løftet esken og rev av den tynne plaststripen som skiller den øverste delen av plastemballasjen fra den nederste og åpnet pakken. Ok, det så i det minste ut som det var sigaretter i den. Puh. Endelig fornuft i galskapen. Han pirket ut en sigarett. Den var også helt hvit. Ikke noen oransje del der filteret skulle være. Den var kun en hvit pinne. Han rullet den mellom fingrene, snudde den rundt, den var hvit helt gjennom. Det var ikke tobakk i den, rett og slett. Bare en hvit dings formet som en røyk.
– Kødder du med meg? sa Harry.
Ekspeditøren smilte overbærende. Harry slo knyttnevene i disken nå, hardt, to ganger. Han kunne ikke finne seg i å bli behandla slik. Han hatet sånne kvinnfolk, obsternasige, trassige kvinnfolk som ikke innfant seg. Faen heller.
– Kødder du eller? gjentok han.
– Nei. Jeg er dødsens alvorlig.
Smilet forsvant. Med en brå bevegelse tok hun tak i håndleddene hans og presset dem ned på disken. Harry skjønte ingenting, han var en sterk mann, han trente fire ganger i uka, løftet vekter og sprang på tredemølla, han var i superform, og likevel var hendene hans som limt fast. Det måtte være et slags triks. Samme hvor hardt han prøvde, kom han seg ikke løs.
– Kødder du, spurte hun, når du kjører så fort som du gjør? Er det en vits for deg?
– Hva faen er det du prater om?
– Er andre levende vesener en vits for deg?
– Hæ?
– Trafikken er et system, skjønner du det? Du er en del av det systemet, og hvis det skal fungere så må alle ledd i det fungere, skjønner du det? Alle må finne sin plass. Det handler om å ta hensyn.
– Igjen, hæ? Hva snakker du om?
– Synes du det er moro å kjøre i rasende fart langs landeveien i bekmørket? Tenker du ikke på elgen eller pinnsvinet?
– Hva faen vet du om jeg kjører fort uansett, det veit da vel søren meg ikke du noe om.
– Hvor fort kjørte du i kveld?
– Hva faen.
– Du vet ikke hvor fort du kjørte du, gjør du vel?
– Nei.
Åh, fy faen, tenkte Harry, dette var det verste han visste. Selvrettferdige moralister som ikke taklet at en mann hadde det litt gøy ute på veien. Det var trafikkreglene som var for strenge, og det var vel ikke hans problem, var det vel? Og Harry likte ikke kvinner som hadde for sterke meninger om ting, de skulle alltid mase så fælt, syntes Harry. Derfor dro han ut, for å få fri fra kjerringa, kanskje ha litt uforpliktende sex med andre damer, det var sånn han ville leve. I frihet.
– Hvor mye har du drukket? sa hun nå.
– Det synes jeg du skal gi glatt faen i.
– Du hadde ikke kontroll i kveld, hadde du vel? Du vet ikke hvor fort du kjørte, Harry, du vet ikke, fordi du ikke bryr deg. Du bryr deg bare om deg selv du, og om ditt eget egoistiske behov for moro. Du er en egoist, Harry, en selvopptatt, uansvarlig klyse.
– Hvordan vet du navnet mitt? sa Harry.
– Det viktigste er at Lisbeth og lille Mari har det bra, sa hun.
– Lisbeth og Mari? Hvem er det?
– Jeg er bare glad det er over, avsluttet hun.
Det hoverende smilet var tilbake, men hun slapp hendene hans, som om hun hadde fått sagt det hun ville. Harry skulle akkurat til å be henne om å gi ham skikkelige sigaretter, og om hun ikke gjorde det, skulle han klage til sjefen hennes, men så slo det ham at han ikke kunne det, for han visste jo ikke engang navnet på bensinstasjonen. Ekspeditøren forsvant inn døråpningen ved siden av hyllene, der stanken kom fra. Harry klatret over disken, og gikk bort til åpningen, men det var bare et lite, tomt rom der, og ingen dører videre noe annet sted. Det eneste der inne var et bilde av ekspeditøren selv, innrammet, med en plakett under, som om hun var månedens ansatte eller noe, men det sto ingenting på plaketten.
– Kom tilbake, skreik Harry.
Men hun ville ikke komme tilbake, det måtte han innse. Nå var Harry forbanna. Han løp ut og satte seg inn i bilen og kjørte av sted. Faen så mørkt det var. Etter å ha kjørt et stykke, forsto han ikke lenger hvor han var, det var bare mørke nå, og han visste ikke hvor han var på vei. I tillegg hadde han vondt i hele kroppen, og det føltes som om hodet skulle eksplodere. Det rant blod fra munnen og det rant blod fra panna. Blodet boblet opp i halsen hans, og han harket opp en tjukk, levrete klump som falt ned i fanget hans. Etter å ha kjørt en stund, så han en bensinstasjon igjen, noen hundre meter foran seg, men nei, han var tilbake, det var den samme stasjonen. Han måtte ha kjørt i sirkel. Han lirket et par tenner ut av kjeften med tunga. Og spyttet dem ut. Han syntes det var vanskelig å innrømme overfor seg selv, men han var redd nå.
Han kjørte i full fart inn en sidevei. Han måtte på sjukehus. I det fjerne så han en bensinstasjon, men idet han nærmet seg, så han at det var den samme stasjonen, enda en gang. Så kjørte han en annen vei, trodde han, men bensinstasjonen dukket opp igjen. Han slo håndflatene aggressivt mot rattet nå. Faen, faen, faen. Han hadde kjørt i sirkel en stund, han visste ikke hvor lenge, for klokka i bilen hadde stoppet på fire over halv ni.
Harry ga opp, og parkerte ved bensinstasjonen, hva annet kunne han gjøre. Kanskje det var stresset som fikk ham til å tenke dårlig. Han gikk inn. Han kjente at mer blod var i ferd med å presse seg opp gjennom halsen hans.
– Hallo? Hallo?
Men ingen svarte. Harry var svimmel. Kvalm. Det var et toalett i hjørnet ved siden av disken. Han haltet bort dit, men falt sammen på gulvet og måtte krype resten av veien. Han greide å reise seg opp og åpne døra. Det var et rom der riktignok, med fliser som i et toalett, men gulvet var borte, og i stedet for gulvet var det bare et svart søkk ned i ingenting, en avgrunn av totalt, beksvart mørke. Harry begynte å hyperventilere, og hyperventilering ble hiksting, og så sank han sammen foran det svarte sluket ned i ingenting, og han gråt, han som var så tøff, kunne ikke slutte å gråte. Han så bare det svarte nå. Han gulpet opp enda en blodklump, og den falt ned i det svarte, herregud, hvor langt var det ned dit, et eneste svart ingenting. Så stille. Og iskaldt. Det omsluttet ham nå, slukte ham og han ble en del av avgrunnen.
Lisbeth var i sjokk. Hjertet banket fremdeles hardt i brystet. Hun klemte hånda si hardere rundt hånda til Mari på fire. Det var bare så vidt den røde sportsbilen ikke hadde meid dem ned. Hun hadde lyst til å gråte og kaste opp, en av delene, eller begge to. De hadde vært på vei hjem etter en liten kveldstur, og de var litt sent ute. Lisbeth hadde sett på klokka, den var noen få minutter over halv ni, og det var egentlig like før Maris leggetid, så hun hadde vært litt distrahert idet bilen kom, men hun hadde akkurat rukket å hoppe unna og fått Mari med seg. De hørte et smell i det fjerne.
Lisbeth strøk datteren sin over håret.
– Det gikk bra, Mari, det gikk bra.
Ambulansen fant mannen med hodet smadret mot bilvinduet, ansiktet var ikke til å kjenne igjen.
AV SAMME FORFATTER:
Luke 20: Novelle av Jørund Fiskergård: Et unikt menneske av stor betydning