Så er han altså død, forfatteren og illustratøren som risset smilende streker inn i våre liv, fylte barndommens rike med flyvende hvaler og blomstrende kaniner, lot oss høre treets hvisken og fabelsvansens klukkende latter der elven gjør en sving. Thore Hansen, som avsluttet sine brev med det herlige imperativet «Lev!»: Nå er han altså død, og jeg ser den gamle mannen for meg under sin egen (eller blander jeg fortsatt med min egen?) barndoms klatretre, dekket av høstløvet, mens en flokk flyvende hvaler snuser omkring – for å hente ham med over fjellene til de eviggrønne skogene der Tiden gjør et krumspring. Hvis du myser mot himmelen, kan du ane fortsettelsen …
